Evig solskinn i et vandødt sinn

«Evil requires the sanction of the victim.»
—Ayn Rand

Om zombier og Chanels nye über-parfyme Bleu de Chanel.Jeg skal skrive en anmeldelse av Chanels nye herreparfyme Bleu de Chanel, men det eneste jeg klarer å tenke på er zombier.

“Bleu de Chanel
Eau de Toilette
Chanel
50 ml · kr 545
100 ml · kr 745

Nese: Jaques Polge”

Jeg tenker at det er litt synd på zombiene. De er dårlig kledd og har dårlig hud. De er ikke en gang skikkelig onde, bare skremmende dumme. I motsetning til vampyrene er det ingen som beundrer dem, har lyst til å være som dem. Pussig nok hører de til en av de mest livskraftige og kreative horrorsjangerene. Et eksempel er Quirk Books som i fjor kom ut med «Pride and prejudice and zombies». Sammenblandingen av Jane Austens kjente klassiker og zombier skulle vise seg å bli en megabestselger natten over.

Når jeg nå lukter på Bleu de Chanel, er det fristende å tro at Chanel har prøvd å kopiere Quirk Books’ suksessoppskrift. Her har man gravd opp et gammelt parfymenavn, Le Bleu de Chanel fra 1931 og kombinert det med en parfymesjanger som burde vært død og begravet for lenge siden. Som i zombiefilmene kan all ulykken spores tilbake til en enkelt nokså uskyldig begivenhet: Lanseringen av Davidoff Cool Water i 1988. Til da hadde den aromatiske fougeren dominert: Tenk Brut, Old Spice og Paco Rabanne. Disse hadde unektelig begynt å få et sidrumpa og gubbete preg. Inn kommer Davidoff Cool Water. En parfyme for titaner, sporty menn med vannkjemmet hår og barbert bryst. En ny mann som turnerer flipover-presentasjoner og brainstorms like selvfølgelig som romaskinen på treningssenteret. Denne parfymetypen har siden avfødt en uendelig rekke mutasjoner som har utradert så og si alle andre dufter i menns toalettmapper. Du tar dem på navnet: Fresh, Sport, Max, Energy, eller Blue. Eller hør beskrivelsen av Bleu de Chanel: «A rush of explosive energy galvanises the senses. The taste for action is electrifying. A positive current of vitality takes over.»

Bleu de Chanel er som en olfaktorisk mutasjon på steroider, spleiset sammen av DNA-et til samtlige energiske og sporty herredufter siden 90-tallet. Nå skal det sies at illgjerningen er gjort av en meget kapabel hånd. Dette er ikke en gal professors verk, men et solid stykke arbeid fra mesterparfymøren Jacques Polge. Med et batteri av markedsstøtte i ryggen, skal det heller ikke forundre meg om denne vandøde skapningen vil lykkes i å legge jorden under sine føtter. Hva som har fått en så sofistikert nese til å lage en parfyme for menn som ikke liker parfyme, kan man bare gjette seg til. Mitt stalltips er at han har blitt tvunget til å gjøre det, og stikkordet er fokusgrupper. Fokusgrupper har den egenskapen at de aldri vender tommelen opp for noe som ikke minner om noe de kjenner fra før. I dette tilfellet er det monster-hit komboen av sitrus, grapefrukt og marine noter hvilende på et bunndekke av seder- og sandeltre. Det er superfresht, sporty og skuddsikkert maskulint.

Det tragiske med Bleu de Chanel er altså ikke parfymen i seg selv, men det ærverdige motehusets defensive innstilling. Organisasjoner drevet av frykt er ikke noe oppløftende syn. Det er som med Drillo-fotballens tilbakekomst på landslaget: Konfrontert med framtidens  utfordringer blir fjorårets suksessformler med ett så uendelig tiltalende og trygge. Det var ikke frykt som styrte motehuset i starten. Coco Chanel ønsket seg dufter for den moderne kvinnen, og fikk det. Parfymør Ernest Beaux’ Chanel No 5 viste seg å være så banebrytende original at den fikk de fleste av datidens parfymer til å virke utdaterte. At formelen var så forut for sin tid, har gjort at motehuset fortsatt kapitaliserer på den ved å selge en ny flaske hvert 55. sekund.

Epilog: Bleu de Chanel er ikke dårlig. Den kan til og med bli stående som en klassiker innen sin sjanger. Når du på farsdagen river av papiret på Bleu de Chanel, vil du antakeligvis bli glad. Ikke fordi du liker lukten – for det har du ikke lenger noen mening om – men fordi den minner om et eller annet hyggelig rituale du ikke lenger kan huske. Du utstøter noen rallende lyder i takknemmelighet, du ser inn i de tomme øyenhulene til familien din, dere reiser dere, og raver over til naboen for å se om de kan spises.

Fakta: En ny sjanger ser dagens lys. Det starter tilsynelatende uskyldig med oppdagelsen av methylbenzodioxepinone i 1966, også kalt Calone 1951. Det er først med en overdose i Davidoff Cool Water at snøballen begynner å rulle og det hele kommer ut av kontroll. Den sporty-maritime duften er født. Parfymeverdenen blir aldri den samme igjen.

Calone er som å få en dusj iskald sjøsprøyt rett i fleisen. Det er ikke hav som i blåskjell og fjære, men en krystallklar duft med ozon- og blomsteraktige overtoner.

Tidslinje:
1988                  Cool Water, Davidoff
1992                  L’eau D’Issey, Issey Miyake
1993                  Escape Men, Calvin Klein
1995                  Hugo, Hugo Boss
1996                  Polo Sport , Ralph Lauren
1996                  Acqua di Gió Pour Homme, Giorgio Armani
2001                  Light Blue, Dolce & Gabbana
2005                  Aqua pour Homme, Bulgari
2006                  Eau Fraîche, Versace Man
2010                  Bleu de Chanel