Tuberose—Nærkontakt av tredje grad
Tenk deg at du våkner en dag og oppdager at ting som før var røde er blitt lilla. Lilla jordbær, lilla brannbiler og lilla låver. Det vil oppleves som om noe har gått fryktelig galt, selvfølgelig. Sånn har jeg det når jeg lukter tuberose også. For det første er ikke tuberosen en rose en gang – og ikke lukter den sånn heller – tvert i mot: Der rosen oser av aristokratisk og tidløs eleganse, framstår tuberosen som en karikatur av en blomsterduft, som om en marsboer skulle ha forsøkt å syntetisere fram liljer, fioler, sjasmin og rose i én generisk blomsterduft – uten noen gang å ha vært på jorden.
Syntetiske dufter er det ingenting i veien med. Mange klassiske blomsterdufter er med stort hell piffet opp med syntetiske bestanddeler, men tuberose minner virkelig om tyggis, tøymyknere og sånne kuler som ligger i pissoarene, og den lukter virkelig ekstremt lilla. På tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av dette, er det at jeg er skamløst betatt av tuberosen. Den er på en måte den trashy divaen i blomsterbedet, som driter i hva de i andre blomstene synes om henne. Så er det dette morderiske elementet i bunnen som verken er søtt eller appetittlig, men rått og kaldt som nykvernet kjøttdeig. Det er denne dissonansen som gjør duften så fascinerende, uavhengig om den er kledelig eller ikke. For de dagene du har lyst til å lukte som en ond lilla heks – noen av oss har jo det – er det tuberose som gjelder.
Fakta: I virkeligheten er tuberosen hvit. Polianthes tuberosa er en staude som opprinnelig kommer fra Mellom-Amerika hvor den har vært kultivert siden prekolumbisk tid. Den er nattblomstrende, dvs. at den løfter på skjørtet straks solen går ned og slipper løs laktonene (sykliske estere), deriblant tuberolid og tuberolakton, karakteristiske for den narkotiske tuberoseduften. Lukten av en kjølig blomsterbutikk er kanskje det nærmeste du kommer om du ikke har luktet tuberose før.
Tuberosen er notorisk vanskelig å jobbe med siden den alltid truer med å stjele hele showet i enhver parfymekomposisjon. Parfymøren kan enten prøve å spille på tuberosens mollstemte grønne akkorder, eller mer vanlig, orkestrere stykket som en blomsterarie med tuberosen som primadonna.
En tuberoseparfyme er aldri «passende». Jeg anbefaler å dosere med nennsom hånd om du har tenkt deg på kino, i middagsselskap eller i bryllup (med mindre du er den forsmådde elskeren).
Denne legendariske parfymen ble skapt i 1948 av Germaine Cellier – en av de første store kvinnelige parfymørene. Etter å ha vært ute av markedet noen år, ble den relansert i 1996 med en ny formula signert Pierre Negrin. Fracas er fortsatt standarden alle andre tuberoser måles mot. Dette er ingen duft for småpiker, egentlig ingen andre heller. Den er så stor at den ikke får plass i en normal leilighet – det blir nesten som å ha Eiffletårnet i hagen. Upraktisk men stilig.
Der hvor Fracas aldri forlater Paris, er dette søsteren som hoppet på båten for å søke lykken på tropiske breddegrader. I det lumre klimaet har hun modnet til en blendende skjønnhet – utemmet, og sprengfull av lidderlige safter. Konsentrasjonen av tuberose absolute er den høyeste på markedet, noe som vises i de formfullendte linjene. Kroppen er kjøttfull og spenstig på samme tid. De grønnbitre notene gjør også at hun kan bæres av en mann – bare ikke blunk ett sekund.
«Some people play hard to get. I play hard to want.» – Ford Fairlane. Replikken sier alt du trenger å vite om denne kultparfymen. De første ti minuttene er som å bli slått gjentatte ganger med en skiftenøkkel dyppet i mentol. Holder du ut julinga vil du imidlertid bli belønnet med å få hvile hodet i et fang av myke blomster. Egentlig mer sjasmin, men like fullt en av de beste tuberosene på markedet. Dette er good cop, bad cop i en og samme parfyme.
Nuit de Tubéreuse var en av fjorårets beste og mest originale lanseringer. Den er som å stikke av fra festen for å råkline under bærbusker som natteluften har strøket det første laget av dugg over. Bertrand Duchafour har rullet tuberosen i fuktig jord, mango og rosa pepper. All blomsterstaffasje er strippet vekk for å oppnå det han selv beskriver som en mørk smaragdgrønn tuberose. Når jeg lukker øynene kan jeg høre svarttrosten synge og jeg husker hvordan det er å være nyforelsket i mai.
Anemisk, men pen tuberose for tuberosejomfruer med naturlig sminke.
Neonrosa neglelakk møter Dr. Pepper kirsebærcola.